Fra nyklassisisme til jugendstil

Mot slutten av 1700-tallet og fram til tidlig 1900-tall endret siciliansk arkitektur sitt utseende i gatene, teatrene og residensene. Nyklassisismen vendte oppmerksomheten tilbake mot proporsjoner og former inspirert av gresk og romersk kunst, mens barokken og rokokkoen fortsatt var til stede i bybildet. I de nye bygningene kunne fasaden søke en mer avmålt orden, med deler ordnet etter en regelmessig rytme. Det var ikke en generell og umiddelbar utskiftning. I samme bydel levde verk født i ulike århundrer side om side, og en enkelt bygning kunne bevare inngrep fra flere epoker. Denne overlappingen gjør det lettere å følge overgangen fra nyklassisisme til jugendstil uten å forestille seg klare grenser mellom de to.

Marvuglia og Den botaniske hagen

Arkitekten Marvuglia spilte en viktig rolle i etableringen av det nye formspråket på Sicilia. Blant hans arbeider finnes inngrep i Palermo knyttet til Olivella, San Martino delle Scale, den botaniske hagen og Villa Belmonte all'Acquasanta. Prosjektet for den botaniske hagen involverte også franskmannen Dufourny. Denne variasjonen av programmer bidrar til å forstå nyklassisismen utover formelen «tilbake til antikken». En arkitektur for det religiøse livet, et rom knyttet til studiet av planter og en villa har ikke de samme behovene. Søken etter orden og proporsjon må hver gang tilpasse seg funksjonen, beliggenheten og publikummet som skal bruke stedet.

Den botaniske hagen er et særlig betydningsfullt eksempel. Her trer arkitekturen i forbindelse med vitenskapelig kunnskap og med innretningen av et dyrket landskap. Man betrakter ikke bare en fasade: man observerer hvordan en inngang, en bygning og en sti kan lede den som beveger seg gjennom et område viet til studiet og bevaringen av planter. Eksemplet hindrer at nyklassisismen behandles som en smak begrenset til monumenter til ære for noen. Det er et formspråk som også kan gi form til institusjoner og rom i bylivet. Stedene gjør det mulig å observere disse forbindelsene i byens vev.

Palazzataen i Messina

I Messina arbeidet arkitekten Giacomo Minutoli med en ny utforming av byen som vender mot havnen: Palazzata, ødelagt av jordskjelvet i 1908, tilhørte søken etter en gjenkjennelig urban orden. Tapet av den minner om at en viktig del av siciliansk 1800-tallsarkitektur må rekonstrueres også gjennom dokumenter og historiske bilder. Catania tilbyr en sammenligning med verk fra 1700-tallet i senbarokk smak: Collegiata, Porta Garibaldi og San Placido er knyttet til Stefan Ittars periode og byen som ble gjenoppbygd etter jordskjelvet i 1693. Å betrakte dem ved siden av de nyklassisistiske bygningene gjør det tydelig at formspråkene ikke ble erstattet overalt samtidig. På nærliggende steder kunne arkitekter og oppdragsgivere med ulik smak fortsette å virke, hver opptatt med å gi form til rommene i sin egen by.

Teatre og skulptur fra 1800-tallet

De store teatrene i Palermo gjør overgangen til 1800-tallets offentlige arkitektur konkret. Giuseppe Damiani Almeyda tegnet Politeama Garibaldi med klassiserende og pompeianske referanser; Giovan Battista Filippo Basile vant konkurransen om Teatro Massimo, som senere ble fullført av sønnen Ernesto. De to bygningene svarer på ulike programmer og bruker henvisningen til antikken på forskjellige måter. De er ikke bare saler for å overvære forestillinger: den monumentale inngangen, fasaden og forholdet til plassene bidrar til byens image. Å se dem i samme rute gjør det mulig å se hvordan Palermo valgte å fremstille seg i århundret med byutvidelse, ved å gi teatrene også en sivil og symbolsk funksjon.

Skulpturen i det sicilianske 1800-tallet omfatter skikkelser som Valerio Villareale, Benedetto Civiletti og Antonio Ugo, virksomme i perioder og formspråk som ikke er identiske. Statuer, monumenter og dekorative verk fullførte plasser og offentlige bygninger og ga en synlig form til byens minne. Musikklivet opptok de samme urbane rommene: Vincenzo Bellini, født i Catania, ble et av de viktigste navnene i italiensk melodrama. Båndet til teatrene er ikke bare ideelt. Disse bygningene tilbød steder å lytte til musikk og erklærte med sine monumentale fasader forestillingens plass i byens liv. Arkitektur, skulptur og musikk deltok slik i en felles offentlig kultur, selv om de fulgte ulike teknikker og tidsforløp.

Ernesto Basile og jugendstilen

Ernesto Basile, sønn av forfatteren bak prosjektet for Teatro Massimo, hadde en sentral rolle i den palermitanske jugendstilperioden. Villa Igea gjør det mulig å se språkendringen: prosjektet stoler ikke bare på fasadens klassiske orden, men ivaretar forholdet mellom volumer, dekorasjon og rom. Den familiære kontinuiteten mellom de to Basile betyr ikke stilistisk kontinuitet. Den svarer på en endring i oppdragsgivere og smak mellom slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall, da byen søkte former egnet også for residenser og steder for gjestfrihet. Sammenligningen mellom Teatro Massimo og Villa Igea gjør denne overgangen synlig uten å forestille seg et skarpt brudd mellom epoker: enkelte kunstnere og byggeplasser gikk gjennom begge periodene.

En reiserute mellom nyklassisisme og jugendstil kan begynne med verkene i Palermo og deretter åpne seg mot Messina og Catania. For hvert stopp gjelder det samme spørsmålet: hvilken oppgave hadde bygningen, og hvilket bilde av byen bidro den til å bygge? En byport, et teater, en villa og en bygning knyttet til en botanisk hage taler til ulike publikummer. Å stille dem sammen viser omfanget av forandringene mellom 1800- og 1900-tallet og bidrar til å unngå en fortelling som bare består av datoer og navn. Byen blir stedet der formspråkene møtes: barokken forblir synlig, nyklassisismen innfører nye mål, og jugendstilen åpner andre uttrykksmuligheter.

Foto: Dedda71 · CC BY-SA 3.0 · Wikimedia Commons